Hvil i fred, Anders.
Noen ganger kan jeg ikke fatte og begripe hvor jævlig verden er.
Tirsdag 31.januar 2012 forlot en viktig og flott fyr oss.
Anders Eikås, trommisen i Honningbarna, døde i en bilulykke.
I løpet av 2011 så jeg Honningbarna 11 ganger.
Familien min og jeg har snakket med gutta etter hver konsert.
På siste konsert før jul, 22.desember ga vi hver og en av dem et julekort.
Fredag 27.januar så jeg dem på Sub Scene, og det skulle bli Anders sin siste konsert.
Mamma og jeg snakket med han etter konserten, og han fortalte en kompis om "Oslo-familien" som alltid kommer på konserter på østlandet.
Han smilte, var relativt fornøyd med konserten og i godt humør.
Det siste han sa da vi dro var "Vi sees snart!".
Det skulle aldri skje.
Jeg hadde fri fra skolen på tirsdag, så jeg skulle sove lenge.
Kl. 08.56 ringte en gråtkvalt mamma meg.
Hun klarte å stotre ut at Anders var død.
Jeg klarte ikke en gang summe meg før tårene kom fossende.
I nesten en time ble telefonen sendt mellom gråtende mamma, pappa, lillebror og lillesøster.
Det er første gang jeg har grått på lenge, og tårene kom ustanselig.
Det fløy evig mange tanker og spørsmål gjennom hodet på så kort tid, at jeg ikke visst hvor jeg skulle gjøre av meg.
Tankene og spørsmålene sitter jeg igjen med enda.
En av hovedgrunnene til at familien både oppdaget og elsker Honningbarna er meningene deres.
Endelig er det noen som bryr seg, engasjerer seg, er forbanna på systemet, vil forandre verden, og som tør å si det og stå opp for det.
Og ikke bare sier de det.
De tør å skrike det.
Høyt som faen!
Jeg elsker i det hele tatt bare tanken på at noen har guts nok til å stå opp mot systemet og skrike.
Og jeg har så enorm respekt for Honningbarna, fordi de nettopp tør.
Så hvorfor forsvinner en av de få menneskene i Norges land med en høy røst og et budskap?
Det er så ubegripelig og urettferdig.
Nettopp fylt 20 år, vunnet en Spellemann for "Beste Rock", gjør det bra i utlandet, og turnerer rundt i hele Norge og klarer å overbevise det norske folk om at deres budskap er viktig.
Hvorfor skal et menneske i den situasjonen forsvinne?
Det kan jeg ikke klare å forstå.
Eneste fornuftige konklusjonen må være at verden er grusom.
Uka vil preges av svarte klær, Honningbarna t-skjorter, et lys for Anders, Honningbarna på full guffe, og henna-tatoveringen med logoen til Honningbarna som jeg tok idag.
Mesteparten av tårene ble grått ut i går, og idag er det mer tanker og refleksjon.
Honningbarna bestemte seg også idag for å fortsette som band, for å hedre Anders på best mulig måte, og for å gjøre det jeg i hvertfall er overbevist om at han hadde ønsket.
Anders, du vil ikke glemmes.
Du har satt et dypt spor i meg og mange, mange andre, både i Norge og utenfor landegrensa.
Når jeg kjenner den smerten og sorgen som jeg gjør, er det vanskelig å forestille seg hvordan de nærmeste har det.
Mine aller varmeste tanker går til familie, venner, Edvard, Toffer, Lars, Fredrik og Louis, i tillegg til alle andre som føler sorg og trøst i dette øyeblikk.
Takk for at du gjorde verden til et bedre sted, Anders.
Hodet kaldt, hjertet varmt. Kjærlighet over alt. ♥
Lenge leve Honningbarna!
Hvil i fred.
